Var på kino her om dagen, og så Det gylne kompasset.
Filmen rørte meg dypt og inderlig. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det. Det handlet om frihet, men også om den inderlige kontakten og trusselen mot den samme, som jeg har og kan ha med min egen sjel.
I filmen, som var av fantasi sjangeren, så hadde menneskene daimoner. Det var vesener i dyre form, som hos barna kunne forandre seg, men hos voksne var konstante.
Det fantes et styre, Magistratet som trodde på at menneskene hadde falt fra. Trusselen mot deres makt, var noe de kalt støv. Det som de trodde gjorde menneskene ulykkelige, ulydige og opprørske. Løsningen de hadde var å kidnappe barn, og kutte kontakten mellom dem og deres daimon. Barna skulle da bli "lykkelige".
Det er så nære. Når jeg ser rundt meg. Lest litt om globalisering og de menneskelige konsekvensene. Min fortid innenfor kristendommen og den hjernevasken vi blir daglig utsatt for. Til å bli lydige arbeidere og forbrukere. Fryktsomme for alt og alle og ikke minst for død og såkalt fattigdom. Hvor sjeleløst vi springer i hamsterhjulet, for å få dekket vår behov, lyster og begjær. Fylle tomheten med alt vi kan sluke, kjøpe og bruke.
Når bare, kun ene og alene det er vår egen sjel, kontakt og aksept av oss selv, som kan fylle den kontakten. Hvordan vi i dette forholdet til oss selv, blir behovsløse, upåvirkelige og fullstendig. OG ikke minst tilstede i oss selv. Ikke langt der ute.
I filmen ble det kamper og bråk, jeg tror at i virkeligeheten så er det valg som gjelder. Jeg velger meg selv. Ikke kun mine roller, identiteter, min frykt og drama. Ikke kun det menneske som ble født for førti år siden. Men hele meg. Alt det jeg glemte og ikke kunne ta med meg hit. Alt det jeg ikke kan mentalt kontrollere og styre ut fra min frykt eller begrensede kunnskap. Alt det store flerdimensjonelle og ubegrensede i min guddommelige sjel.
JEG ER GUD OGSÅ.
