Ble sittende å studere litt sammen med en venninne som går på lærerskolen. Vi leste om habitus, eller de vanene og sosiale spillereglene som vi alle har innbakt i oss. Det var mye interessant skrevet om dette emnet. Etterhvert sto det også om identitet. Hvordan mange knytter sin identitet opp til sin habitus, sånn nesten helt ubevisst. Det virket som selv de med sterk identitets opplevelse, også gjorde dette. Det var bare mer ubevissst. Så de trodde de var mer eller mindre upåvirket av andre.
Jeg vet jeg er påvirkelig. Jeg vet min identitet alltid har velet litt rundt i møte med andre. Men jeg vet også, etterhvert, at jeg er ikke min identitet. Det er en maske, skapt i samspill med andre. Det er noe dypere. Noe som selv ikke tanken kan begripe.
Jo mer jeg forsøker å holde fast på en identitets følelse, jo mindre er jeg alt jeg er.
Jeg er ikke det som skjedde. Så lenge jeg er frustrert over, angrer eller sint på meg selv eller andre, for noe som har hendt meg. Så lenge vil også det binde meg fast til det. Det vil skape min identitet. "Sånn er det bare, Sånn er jeg"
Jeg har også sett, at når jeg helt uforbeholdent våger å akseptere det som var, den identiteten jeg hadde, og alt jeg gjorde, uten fordømmelse. Så kan jeg også gi slipp på det.
Jeg kan være alt som er.
