Lemurias smerte helbredes!

Lemuria var et rike som befant seg midt i Atlanterhavet i jordens tidligste periode. De "fremmede" som kom inn her, kom først og fremst for å arbeide med selve jorden, Gaias bevissthet. De var lite opptatt av menneskene som levde her. Deres jording var ganske svak, og de bar altså med seg større deler av sjelens skaper bevissthet.
Lemuria står først og fremst for en sensitiv og emosjonell høy bevissthet. Det har kommet opp en del sjels minner, for mennesker fra denne perioden. Noen kom inn som Lemurere og minnes hvordan de "fløt" rundt i de "himmelske hagene". Mens andre har minner fra å være tjenere og slaver for disse.
Men Lemurerne ville også gjerne undervise og lære menneskenes denne helheten de levde i. Mye av denne læren, finner man spor i Buddismen og i andre natur religioner, som bredte seg ut, rundt Atlanter havet.

De som senere kom inn på Atlantis, kom med en sterkere mental logisk bevissthet. Men disse hadde allerede mistet mye av sin sjels direkte skaperkraft. De var mer opptatt av teknikk, krystaller og i å forske og eksperimenter på mennesket, dets DNA og søkte gjennom dette å finne det "guddommelige" frøet.
I møtet med Lemererne, oppstod det da en konflikt mellom det logiske og det emosjonelle verdisystemet. De misunte Lemurernes direkte fysiske skaperkraft, som de brukte i forhold til jordens liv og planter, og i det de bredte ut sin makt her på jorden,utviklet denne konflikten seg til en direkte fiendeerklæring. I sin våpenteknologi, var Atlanterne mye mer villig til å bruke sterke ødeleggende krefter. Da de allerede hadde mistet denne helhetsfølelsen med både jorden og alt liv som fantes der.
Fra flere hold, ser det ut som om de mot slutten av denne krigen mellom Lemurere og Atlantere, kidnappet og holdt Lemurske kvinner, som "tjenere". Og tvang dem til å bruke sine direkte skaper evner for Atlanterne.

Krigen endte i at Atlanterne sprengte hele Lemurias enorme øy, til himmels. Men i dette brøt de også igjennom selve jorden skall, og siden den tiden har det vært en enorm flenge, som hele tiden pumper opp lave og skaper nytt land, midt ut i Atlanterhavet.
Hele "The Ring of Fire" som går rundt Atlanterhavet, er restene etter denne hendelsen. Og i alle kulturer rundt Atlanter havet, finner man rester etter deres visdom, lære og bevissthet.
Der var i denne krigen, som Atlanterne vant og sprengte hele Lemurias øy i filler, som konflikten og undertrykkelsen av hjertebevisstheten startet opp. I dette ligger da en undertrykkelse av hele den feminine energien.
I denne ringen, beholdt man allikevel en bevissthet om å finne en likestilt balanse. Selv om dette etterhvert forsvant i en sterk maskulinisering i mange av disse landene som ligger rundt Atlanterhavet. Blant annet Japan.

Jeg tror ikke jeg er alene i en følelse av at det vekkes en sterk og veldig gammel sorg, i dette som har skjedd nå, med katastrofen i Japan. I både deres og andres deler av Østen, og på Vestsiden av Amerika har økonomisk vekst, materialisme og sterkt kontroll holdt disse tingene nede. Det er en skapelse vi i hele verden har vært med på. Så det handler ikke om å skylde på en mindre del av verdens befolkning.
Det er selve jorden som har holdt denne sorgen etter disse overgrepene mot den feminine emosjonelle visdommen og bevisstheten.

Nå i denne oppvåkningen, handler det om for hver og en av oss, å integrere og forløse vår egen hjerte energi. Ikke holde fast på gamle uforetter, urettferdigheter og smerte. Men gjennom tilgivelse og aksept, være med, sammen med selve jorden, forløse disse gamle smertene. Og den "evige" konflikten vi alle har levd og skapt, mellom vår høyre og venstre hjernehalvdel. Vår emosjonelle bevissthet har vært begrenset av gamle mønster vi selv har skapt, og reagerer automatisk i henhold til disse mønstrene. Derfor har så mange mennesker mistet kontakten med denne visdommen, og denne sansen, som våre følelser egentlig er.
I denne fornektelsen, har vi alle sammen skapt enormt mye mer smerte, sykdom og galskap. Og frykten for følelser og emosjoner, kampen for kontrollere dem og all den energien våre kropper må bruke for å holde lokket på, er vårt største helseproblem i verden i dag.
Kanskje har kulturene i Østen, med Japan i spissen, utvist en slik selvkontroll i sin higen etter å lykkes økonomisk. Der må de i dag gå på Smilekurs, for å forhold seg til vestens handelspartnere. Fordi all form for følelser har under konfusianismen spesiel, og kulturen generelt, vært et tabu. Mye av Zen buddismen har vært bortvist til turist attraksjoner og gamle historier.

Vi er alle med i jordens oppvåkning, gjennom våre egne liv. Derfor vil jeg bare sende en dyp takknemlighet til det som har skjedd, fordi jeg ser hvor viktig dette er for hele verden. Gammel energi av sorg og smerte, som jorden har holdt, er vi nå i stand til å hente inn i gjennom vår egen sjels aksept og kjærlighet. Tiden har kommet for at Lemurias gamle smerte kan heales og forløses. Mye av dette håper jeg også nå vil skjer, i dette fryktelige som har skjedd. Hundrevis av mennesker har tatt med seg mye av denne energien allerede, gjennom denne katastrofen.
Mange vil nok fortsatt sette sin tro og forhåpninger på intellektuell logisk kontroll og beskyttelse. Men jeg tror at mange også vil se, at livet ikke handler bare om økonomisk vekste, høye bygg og prestasjoner.

Vi bærer alle, som mennesker en arv i disse minnene og denne smerten. Selv om ikke alle opplever dette som personlige sjelsminner. Vi kan derfor også alle, sende kjærlighet og aksept i denne forløsningen som har skjedd. Å tillate at dette også blir vår egen personlige oppvekkelse i vår egen personlige emosjonelle bevissthet, av tilgivelse og forløsning.

Den frie tanken.

Kan vår tanke, slippes fri fra sine rutiner, mønster, forenklinger og bedømmende forståelse. Fra emosjonell smerte og erfaringer levd?
Er vår hjerne i seg selv, i stand til å bryte ut av sine egne skapte mønster av nevroners tenninger?

Kan vi tenke nytt, eller er det bare videre utvikling av ferdige innlærte metoder?
Så på tv der de påstod at de kunne måle utslaget på en ny tanke. Men så klart....
personen som ble målt, kan ikke plutselig på kommando tenke en ny tanke. Så det de målte, var når personen oppdaget en optisk illusjon. Men kan man virkelig kalle det en ny tanke?

Noe må ut, for å skape plass til noe nytt. Noe må slippes, for å få inn noe nytt.
Et logistikk problem. Hue er fullt av gamle tanker, som følger gamle mønster. Fanget i trossystemer og sannheter vi engang godtok og glemte.

Hva så med den frie assosiasjonen? En freudiansk metode innenfor psykolanalysen.
Brukt for å finne ut det ubevisste i pasienten. Er den da fri, eller er den ennå mer fanget i våre trossystemer.

Selv det vi ser, blir sortert etter vår tro. Så øyet kan se, men på vei helt bak i hjerne, går den igjennom minnesbanken. Så om vi ikke tror på eksistensen av, eller aldri har sett det før, er faren stor, for at det blir utsortert.

Så "tanken er fri" sier noen. Og tenker på at det er noe man kan ha og eie, uten at andre kan nekte en eller straffe en for det.
Men hvor mye påvirker vi ikke hverandres tanker, i familien, gruppen og sammenhenger vi beveger oss i. Kanskje tanken i seg selv er fri, men å uttrykke den er noe helt annet. Og kanskje er ikke tanken i seg selv fri i det hele tatt.

Hva så med fantasien. Den må vel være en fri tanke. Vel, den kan bryte naturlover, og vi kan forestille oss både i tanken og følelsen, at vi flyr. Allikevel sitter tanken fast i hodet, og hodet sitter fast i kroppen. Det blir en fantasi, drevet av både hodet og kroppen, selv når vi "forlater" den.


Er frihet og tanke to ord, man egentlig ikke kan sette sammen? En selvmotsigelse?
Så hvor er friheten, vi lengter etter da?

Der, i øyeblikket, ikke i tanken. Men i å bare være. Ikke hekte seg opp i tankenes spill, henge med i assosiasjoner og fantasi. Men i pusten. Der i tomheten for tanken.
Der sinnet ikke spiller sin evige vals. I nuet. Øyeblikket.
Der vi ikke følger tankens baner i sin egen logikk. Ikke følger og tenker om følelser. Men bare kjenner. Og der, ikke tanken lenger har noe fokus. Plutselig.
Rommet er tomt, slik at det kan boble opp helt nye tanker, fra vårt indre.
Plutselig og uventet. Ikke som en følge av en tankerekke. Intuitivt.
Men kanskje mer en innsikt fra vår høyere bevissthet. Det tanken i seg selv ikke kan produsere eller romme.
En fri tanke, en sannhet som setter fri. En plutselig innsikt.