Til Adamus

Jeg får ta det her, bare for å få det ut, så jeg får sovnet en gang i natt.
Dette var jeg nok ikke forberedt på. Siste shoud. Nei, det var ingen shoud. Ikke fra min sjel i hvert fall.
Det var et klassisk eksempel på gruppe dynamikk, gruppeskapelse og hvordan du kan manipulere en gruppe. Hopp... sier lederen og sauene hopper.
Bli en Mester i eget liv. Og hvis ikke kan du forlate gruppen...
Gå ut og bare kom tilbake om du velger å bli en Mester, og ta det siste hoppet.
Ellers kan du gå hjem.. Og jeg har forresten en hel masse andre grupper å anbefale om du ikke hopper...
Det er altså ikke en lettvint sak, for jeg(Adamus) gidder ikke å ha med og jobbe sammen med noen som ikke kan skape overflod, eller fungerer "biologisk" fullstendig.

For det første.. dette kom av at noen andre spurte hvordan det stod til med Shaumbra. Og han sa de leste av og så at det var kommet til en kritisk masse til å gjøre det store spranget.
Sorry Adamus. Jeg følger ikke etter deg, når du finner ut at jeg skal gjøre noe...

Så klart, Første reaksjonen på dette kravet var at jeg er ikke der... Nei, jeg har ikke fulgt undervisningen på lenge. Flere år. Jeg har fulgt min egen sjel.  Ascension er min egen vei. Å bli Mester i mitt eget liv, blir jeg ikke med slike felleshopp.

Den skapelsen-samskapelsen jeg var med på, var i første rekke en avlesning fra våre sjeler, som ble brakt tilbake til oss gjennom Tobias og dere andre. Shoud.. het det. Dette her var en ren kanalisering. At du forteller oss hva vi skal gjøre og når. Jeg vet ikke om det var ditt krav, eller det at jeg også så i etterkant, noen som skrev på Shamubra fb internasjonalt, at "Endelig"... Som om de ventet på klarsignal... til å gjøre noe i eget liv.

Dette er jo ikke noe annet enn en menighet og deres pastor... som "hører fra Gud"...
Og forresten. Jeg ER en Mester og jeg ER oppvåknet. Har du glemt det?
Selv om jeg fortsatt lever på denne jorden og i denne kroppen og med den skapelsen jeg har skapt her.
Det er allikevel ikke meg.

Du sier, som sant er, at makt eksisterer ikke. Det var de vi som oppdaget, for flere år siden.
På samme tid som det ikke eksisterer i sannhet, så er det fortsatt en skapelse av menneskers tro og frykt i denne verden. Og det skapes fortsatt hele tiden, noe du er fullstendig klar over.
Mest fordi du selv vet å bruke det overfor "menigheten" din. For det er det Shaumbra har blitt. En sekt menighet, men rett lære... Og nå, som i veldig mange andre sekter før, har "vi" som de eneste i verden, oppdaget sannheten. (hvor lenge har du vært i sannheten... som de spurte i jehovas vitne)
Og nå, i dag, skulle "vi" da ta det store steget til å bli Mestere..... Noen offer ville du ikke ha med.
Sorry.. Jeg er fortsatt alt som ER... både mester og offer... Og jeg lever i denne verden sammen med alle de andre menneskene, som skaper og samskaper både herrer og tjenere.
Er det neste at du ber Shaumbra å ta gift, da eller. Jeg er kanskje grov her. Men det er litt mange sånne gruppeskapelser, som ascenderer gjennom felles selvmord. Og ærlig talt vet jeg ikke om det er noen igjen i Colorado.

Nei, det er nok ikke snakk om kollektive selvmord. Men jeg har virkelig problemer med å tro på kollektiv ascension også. Spesielt når det handler om å være en Mester i eget liv.

Den eneste måten jeg kan forstå dette på. Er at CC her på jorden, nå består av etterfølgere. Og ikke som i begynnelsen av pionerer. At når Tobias ble født og forlot der, så var det mange av oss fra begynnelsen av, som etterhvert kjente at de ble frustrert og irritert over å månedlig høre sin sjel gjennom så mange omveger. Vi hadde våknet opp til vår egen Mestersjel... Og så kom mange nye inn, som ikke hadde de grunnleggende bitene. Kanskje heller ikke denne avtalen i utgangspunktet. Jeg var ikke av de første. Og kanskje hadde heller ikke jeg avtalen. Men det jeg fant, var min egen sjel.
Noe gruppedynamikk var jeg egentlig ikke interessert i. Det visste jeg alt om.
Og trakk meg også først unna å treffe andre shaumbra. For jeg ble så skuffet på ordene i forhold til handlingene.

Nå opplevde jeg hvor stor forskjell det igjen er på ord og handlinger... Vel, nå er alle endelig Mestere...
Håper bare det ikke blir for mange skader i vegkanten, når de opplever at de ikke kan fylle rollen etter dine krav... Det er lett å prate om å være Mester. Når det handler om å ville og bestemme.. Jeg kaller det mer manipuleringer...
Ja, jeg vet alt... men jeg har også valgt å bringe det inn her på jorden. I min kropp, i mitt sinn og i gjennom mitt liv, for å erfare det.
Tiden kommer da jeg også kan knipse med fingrene og skape diamanter. Men det skjer kanskje ikke mens jeg lever her. For jeg har ikke lyst til å lande i manipuleringer og besvergelser... Aksepten er det jeg VET...
Og om ikke den er fullstendig tilstede i mitt menneskeliv, så blir enden på Mestervisa, at jeg manipulerer i dualismen... Og det gidder jeg ikke lenger.

Vet at du leser dette. Men jeg vet ikke helt om du forstår det. Akkurat nå, har jeg også mista den lille troen jeg hadde på deg og Shaumbra. Men det var kanskje på tide. Så jeg skal vel egentlig takke deg for oppvisningen. Det var et ganske interessant show. Selv om jeg har sett det ganske mange ganger før.
Makt er så mye. Den makt skapelsen en gruppe har i forhold til en leder... i opphøyelse, har kanskje fanget deg. Eller så manipulerer du denne gruppa helt bevisst.
Kanskje for å hjelpe de som selv sitter fast i gruppe dynamikken, videre. Slik som å kaste ut dem som ikke adlyder, som du gjorde i dag. Resten blir da ennå mer fast... En interessant erfaring...
Men jeg velger å gå min egen vei... og forstår min åndelige navn, ennå mer en før... Så takk for det.

Første dagen 2014

Merkelig dag det har vært. Det begynte vel i går. To og halv time inn i det nye året, trakk jeg ut en tann.. Jeg mista den ikke, eller biter av den, som når jeg biter i noe. Nei, tanna har nok vært litt løs en del dager. Men når jeg pussa tennene og skulle legge meg, var den virkelig løs. Såpass at jeg måtte lirke den ut. Akkurat som når man mister de første tennene.
Vel, den stakkars amalgamfylte tanna, slapp det siste taket til slutt. Men da fikk jeg heller ikke sove før klokka var over fire på natta.
Så når jeg våknet var jeg lite våken. Før jeg kom til dusjen, var jeg tilbake i senga og sov litt videre.

Det har vært mørkt og regnet litt fra og til, så jeg hengte opp regneduken foran inngangen. Så jeg har ikke satt beina utafor i det hele tatt i dag.
Ikke prata med noen. Ikke engang lagt inn noe status på fb.
Det eneste fornuftige jeg har gjort i dag, er å vaske klær. Og sannelig klarte jeg til slutt å få hengt det opp også.
Egentlig har det vært ganske deilig å bare sløve rundt i dag. Ikke vært noe særlig ork på meg. Og det er greit. Jeg er fri til å gjøre akkurat det jeg kjenner for å gjøre....
Et nytt år... nye potensialer. Det ordet har skremt meg litt. Det har betydd... ny jobb... krav, prestasjoner...
Det er et potensiale å bare sløve og ikke gjøre noe særlig også. En ganske deilig potensiale til tider.
På tide å slippe min frykt for framtiden. Ja, for potensialene og mulighetene. Jeg velger fritt mine egne potensialer. Og det er ingenting jeg skal bevise for verken meg selv, eller andre.
Jeg vil ha det godt.. nyte dagene. Hvile og fred, når jeg velger det. Uten å måtte forklare for meg selv eller andre, hvorfor jeg ikke gidder og gjøre noe. Hvorfor jeg ikke er så himla flink hele tiden...
Et godt... nytt... mitt år...

Lemurias smerte helbredes!

Lemuria var et rike som befant seg midt i Atlanterhavet i jordens tidligste periode. De "fremmede" som kom inn her, kom først og fremst for å arbeide med selve jorden, Gaias bevissthet. De var lite opptatt av menneskene som levde her. Deres jording var ganske svak, og de bar altså med seg større deler av sjelens skaper bevissthet.
Lemuria står først og fremst for en sensitiv og emosjonell høy bevissthet. Det har kommet opp en del sjels minner, for mennesker fra denne perioden. Noen kom inn som Lemurere og minnes hvordan de "fløt" rundt i de "himmelske hagene". Mens andre har minner fra å være tjenere og slaver for disse.
Men Lemurerne ville også gjerne undervise og lære menneskenes denne helheten de levde i. Mye av denne læren, finner man spor i Buddismen og i andre natur religioner, som bredte seg ut, rundt Atlanter havet.

De som senere kom inn på Atlantis, kom med en sterkere mental logisk bevissthet. Men disse hadde allerede mistet mye av sin sjels direkte skaperkraft. De var mer opptatt av teknikk, krystaller og i å forske og eksperimenter på mennesket, dets DNA og søkte gjennom dette å finne det "guddommelige" frøet.
I møtet med Lemererne, oppstod det da en konflikt mellom det logiske og det emosjonelle verdisystemet. De misunte Lemurernes direkte fysiske skaperkraft, som de brukte i forhold til jordens liv og planter, og i det de bredte ut sin makt her på jorden,utviklet denne konflikten seg til en direkte fiendeerklæring. I sin våpenteknologi, var Atlanterne mye mer villig til å bruke sterke ødeleggende krefter. Da de allerede hadde mistet denne helhetsfølelsen med både jorden og alt liv som fantes der.
Fra flere hold, ser det ut som om de mot slutten av denne krigen mellom Lemurere og Atlantere, kidnappet og holdt Lemurske kvinner, som "tjenere". Og tvang dem til å bruke sine direkte skaper evner for Atlanterne.

Krigen endte i at Atlanterne sprengte hele Lemurias enorme øy, til himmels. Men i dette brøt de også igjennom selve jorden skall, og siden den tiden har det vært en enorm flenge, som hele tiden pumper opp lave og skaper nytt land, midt ut i Atlanterhavet.
Hele "The Ring of Fire" som går rundt Atlanterhavet, er restene etter denne hendelsen. Og i alle kulturer rundt Atlanter havet, finner man rester etter deres visdom, lære og bevissthet.
Der var i denne krigen, som Atlanterne vant og sprengte hele Lemurias øy i filler, som konflikten og undertrykkelsen av hjertebevisstheten startet opp. I dette ligger da en undertrykkelse av hele den feminine energien.
I denne ringen, beholdt man allikevel en bevissthet om å finne en likestilt balanse. Selv om dette etterhvert forsvant i en sterk maskulinisering i mange av disse landene som ligger rundt Atlanterhavet. Blant annet Japan.

Jeg tror ikke jeg er alene i en følelse av at det vekkes en sterk og veldig gammel sorg, i dette som har skjedd nå, med katastrofen i Japan. I både deres og andres deler av Østen, og på Vestsiden av Amerika har økonomisk vekst, materialisme og sterkt kontroll holdt disse tingene nede. Det er en skapelse vi i hele verden har vært med på. Så det handler ikke om å skylde på en mindre del av verdens befolkning.
Det er selve jorden som har holdt denne sorgen etter disse overgrepene mot den feminine emosjonelle visdommen og bevisstheten.

Nå i denne oppvåkningen, handler det om for hver og en av oss, å integrere og forløse vår egen hjerte energi. Ikke holde fast på gamle uforetter, urettferdigheter og smerte. Men gjennom tilgivelse og aksept, være med, sammen med selve jorden, forløse disse gamle smertene. Og den "evige" konflikten vi alle har levd og skapt, mellom vår høyre og venstre hjernehalvdel. Vår emosjonelle bevissthet har vært begrenset av gamle mønster vi selv har skapt, og reagerer automatisk i henhold til disse mønstrene. Derfor har så mange mennesker mistet kontakten med denne visdommen, og denne sansen, som våre følelser egentlig er.
I denne fornektelsen, har vi alle sammen skapt enormt mye mer smerte, sykdom og galskap. Og frykten for følelser og emosjoner, kampen for kontrollere dem og all den energien våre kropper må bruke for å holde lokket på, er vårt største helseproblem i verden i dag.
Kanskje har kulturene i Østen, med Japan i spissen, utvist en slik selvkontroll i sin higen etter å lykkes økonomisk. Der må de i dag gå på Smilekurs, for å forhold seg til vestens handelspartnere. Fordi all form for følelser har under konfusianismen spesiel, og kulturen generelt, vært et tabu. Mye av Zen buddismen har vært bortvist til turist attraksjoner og gamle historier.

Vi er alle med i jordens oppvåkning, gjennom våre egne liv. Derfor vil jeg bare sende en dyp takknemlighet til det som har skjedd, fordi jeg ser hvor viktig dette er for hele verden. Gammel energi av sorg og smerte, som jorden har holdt, er vi nå i stand til å hente inn i gjennom vår egen sjels aksept og kjærlighet. Tiden har kommet for at Lemurias gamle smerte kan heales og forløses. Mye av dette håper jeg også nå vil skjer, i dette fryktelige som har skjedd. Hundrevis av mennesker har tatt med seg mye av denne energien allerede, gjennom denne katastrofen.
Mange vil nok fortsatt sette sin tro og forhåpninger på intellektuell logisk kontroll og beskyttelse. Men jeg tror at mange også vil se, at livet ikke handler bare om økonomisk vekste, høye bygg og prestasjoner.

Vi bærer alle, som mennesker en arv i disse minnene og denne smerten. Selv om ikke alle opplever dette som personlige sjelsminner. Vi kan derfor også alle, sende kjærlighet og aksept i denne forløsningen som har skjedd. Å tillate at dette også blir vår egen personlige oppvekkelse i vår egen personlige emosjonelle bevissthet, av tilgivelse og forløsning.

Den frie tanken.

Kan vår tanke, slippes fri fra sine rutiner, mønster, forenklinger og bedømmende forståelse. Fra emosjonell smerte og erfaringer levd?
Er vår hjerne i seg selv, i stand til å bryte ut av sine egne skapte mønster av nevroners tenninger?

Kan vi tenke nytt, eller er det bare videre utvikling av ferdige innlærte metoder?
Så på tv der de påstod at de kunne måle utslaget på en ny tanke. Men så klart....
personen som ble målt, kan ikke plutselig på kommando tenke en ny tanke. Så det de målte, var når personen oppdaget en optisk illusjon. Men kan man virkelig kalle det en ny tanke?

Noe må ut, for å skape plass til noe nytt. Noe må slippes, for å få inn noe nytt.
Et logistikk problem. Hue er fullt av gamle tanker, som følger gamle mønster. Fanget i trossystemer og sannheter vi engang godtok og glemte.

Hva så med den frie assosiasjonen? En freudiansk metode innenfor psykolanalysen.
Brukt for å finne ut det ubevisste i pasienten. Er den da fri, eller er den ennå mer fanget i våre trossystemer.

Selv det vi ser, blir sortert etter vår tro. Så øyet kan se, men på vei helt bak i hjerne, går den igjennom minnesbanken. Så om vi ikke tror på eksistensen av, eller aldri har sett det før, er faren stor, for at det blir utsortert.

Så "tanken er fri" sier noen. Og tenker på at det er noe man kan ha og eie, uten at andre kan nekte en eller straffe en for det.
Men hvor mye påvirker vi ikke hverandres tanker, i familien, gruppen og sammenhenger vi beveger oss i. Kanskje tanken i seg selv er fri, men å uttrykke den er noe helt annet. Og kanskje er ikke tanken i seg selv fri i det hele tatt.

Hva så med fantasien. Den må vel være en fri tanke. Vel, den kan bryte naturlover, og vi kan forestille oss både i tanken og følelsen, at vi flyr. Allikevel sitter tanken fast i hodet, og hodet sitter fast i kroppen. Det blir en fantasi, drevet av både hodet og kroppen, selv når vi "forlater" den.


Er frihet og tanke to ord, man egentlig ikke kan sette sammen? En selvmotsigelse?
Så hvor er friheten, vi lengter etter da?

Der, i øyeblikket, ikke i tanken. Men i å bare være. Ikke hekte seg opp i tankenes spill, henge med i assosiasjoner og fantasi. Men i pusten. Der i tomheten for tanken.
Der sinnet ikke spiller sin evige vals. I nuet. Øyeblikket.
Der vi ikke følger tankens baner i sin egen logikk. Ikke følger og tenker om følelser. Men bare kjenner. Og der, ikke tanken lenger har noe fokus. Plutselig.
Rommet er tomt, slik at det kan boble opp helt nye tanker, fra vårt indre.
Plutselig og uventet. Ikke som en følge av en tankerekke. Intuitivt.
Men kanskje mer en innsikt fra vår høyere bevissthet. Det tanken i seg selv ikke kan produsere eller romme.
En fri tanke, en sannhet som setter fri. En plutselig innsikt.

Aksept

Jeg har så mange opplevelser omkring dette ordet aksept. Jeg vet det ofte blir misforstått, eller kanskje forstått utifra den bevisstheten og den allmenne godtatte forståelsen som finnes. Det er en aksept man på en måte, finner seg i, fordi man ikke kan gjøre noe annet. Tåler eller rett og slett gir opp. Men det er ikke den typen aksept jeg vil skrive om her. Alt går tilbake til hvem vi innerst inne tror vi er. Enten det er meningsløse høyerestående dyr, som bare er her av en tilfeldighet, for å formere oss. Eller vi er som sandkorn på stranden, skapt av en allmektig Gud, som sikkert har en plan med det hele. En plan vi aldri kan forstå, mye mindre påvirke. I slike scenarier, blir dette med aksept en oppgitthet, eller overgitthet til skjebnen, eller tilfeldighetenes spill.
Om det er som mange heller opplever i dag. En dyp hukommelse langt bortenfor hjernecellenes og den fysiske bevissthetens evne. En begynnende oppvåkning til at vi er selv representant for denne skapelse kraften, og vi skaper selv våre egne liv, alene, og i forhold til andre.
Det er her den totalt forvandlende og forløsende aksepten kommer inn.
Aksepten som bærer i seg erindringen om noe mer enn denne fysiske tilværelsen. En aksept som ikke baseres på erfaringer eller emosjoner. Men som settes igang av et valg.
Lenge har jeg levd livet, som en kamp. En kamp for å bli noe, være noe, bli anerkjent av andre som noe. En kamp mot meg selv. Opplevde vel mest at jeg var den tapende parten. Offeret. Og jeg holdt fast på det lenge etter at jeg på påminnet om andre muligheter. Det var min beskyttelse. Beskyttelse mot kravene jeg opplevde verden møtte meg med. Krav om å lykkes, og bli noe, og klare seg. Alt var en kamp.
Først og fremst, selv om jeg så spor og tendenser til denne evige krigen rundt meg i denne verden, så var det vel min egen indre kamp. Men jeg fant lite som kunne oppmuntre meg, eller hjelpe meg til å slutte fred med meg selv.
Det var kamp mot kroppen. Enten jeg var syk, og frustrert over hvordan kroppen herjet med meg. Eller det var alt jeg skulle kjempe mot kroppen for å forandre den. Gå ned i vekt, bli mer i form, selvdisiplin eller viljestyrke for å nå visse mål. Eller selvforakten for at jeg ikke klarte og få kontroll over kroppens begjær og lyster. Jeg var i krig mot kroppen.
Vi er ikke så flinke med å bruke kraftige ord i vårt samfunn. Ord som krig og kamp er store skremmende ord. Men jeg finner ingen andre. Når jeg ser idretten, eller sunnhetsidealer. Ord som brukes, oppmuntringene, trusselen om en for tidlig død, eller sykdom. Tall og statistikk som legges fram. Det blir bare svart og hvitt. Ondskapens akse og full krigføring.
Det var en kamp for å overleve rent økonomisk. Hver gang pengene tok slutt, før måneden var omme. All frustrasjon når alt som kom inn, var ute, før jeg visste ord av det. Alt det jeg bare måtte ha, når pengene var der, for å overleve rent emosjonelt. Det var en kamp. En krig jeg alltid tapte.
Veien min har vært å sette alt på spissen. Leve slik, at det ikke fantes noen annen mulighet. Lenge brukte jeg den oppgitte aksepten. Orket ikke å kjempe lenger, og gav opp. Men det forandret ingenting egentlig. Drev meg bare dypere ned i håpløshet.
Helt til jeg ble påminnet. Forsiktig dyttet på, for å begynne å våkne fra det marerittet jeg levde i. Forståelsen om dualiteten, og hvordan den fungerte.
Å leve som menneske nå, og som vi alltid har levd, er å leve i dualitetens verden. Det du vil, det du ikke vil. Det som er godt, det som ikke er godt. Svart og hvitt, rett og galt og enten eller. Det er i den vi lærer av erfaringer, som brent barn skyr ilden. Det er slik vi skaper vår framtid. Og enhver ting, sak vesen eller aspekt du kjemper imot, vi kjempe tilbake. Den kan fornektes, benektes, glemmes og tildels kontrolleres. Men den vil alltid ta igjen, komme tilbake og skape problemer. Det er en fysisk realitet. En virkelighet vi kan fornekte, for å skape vårt liv i illusjon om å være positive eller lykkelige. Men den vil og kan ikke forsvinne.
I første rekke vil en slik forståelse om hvordan vi og verden fungerer, bringe håpløshet. Og derfor vil vi helst ikke se det slik. Vi vil tro at vi kan forandre og slippe unna. Men livet og historien kan ikke fortelle oss, at dette er mulig.
Det er her, bevisstheten om hvem vi som mennesker egentlig er, kommer inn. Erindringen om vår guddommelige og skapende essens og vesen. Noe vi har glemt så lenge.
Det finnes, har blitt skapt og utviklet en ny, en annerledes form for energi. Annerledes i forhold til dualismens energi og vesen. Den danner grunnlaget for en ny bevissthet, og totalt nye muligheter, som vi ikke har hatt tilgjengelig før, her på jorden.
I denne nye energien, finnes det også muligheten for å slippe ut av dualitetens kamp mellom det onde og gode, som finnes på ethvert nivå i vår menneskelige bevissthet, og fysiske verden. Denne muligheten heter aksept. Aksept av dualitetens to motsatte energier, som akkurat bare det, to motsatte energier. Ikke rett og galt. Ikke ondt og godt. Men som to sider av samme mynt. Og i å gi denne totale aksepten til dette vi kaller mørke, ondt og galt, så vil dette forvandles. Eller, egentlig er det oss selv som forvandles. Istedenfor å leve et liv i krig mot alt og alle, i oss selv, og mot verden rundt oss. Istedenfor å angripe kroppen med fornektelse, frustrasjon, skuffelser og selvhat, eller gang på gang kjøre hode i veggen fordi man angriper fattigdom og mangler i livet. Gi det, velg det gang på gang, og gi dette aspektet av livet, denne smerten, sykdommen, mangelen eller lysten, en hel og uforbeholden aksept.
Alt begynner med oss selv. Jeg trodde lenge jeg visste hvem jeg var. Jeg var en jente, som var så mange år gammel. Jeg hadde flyttet hit og dit, og opplevde dette og hint. Jeg var min egen historie. Men jeg opplevde også at denne historien bygde på seg, og fanget meg mer og mer. Hver gang jeg møtte en ny situasjon, eller skulle sette meg noen nye mål, så var fortiden, det jeg hadde opplevd, med som grunnlaget for hvordan jeg valgte, eller handlet framover. Ingen av oss går gjennom livet, uten å få noen smeller. Og samme hvor mye jeg brukte min forestilling, eller tanke, for å skape noe nytt og bedre, så endte jeg opp med nye smeller, og skuffelser. Selv når jeg investerte alt jeg hadde av viljestyrke, mental opprydning eller entusiasme og positivitet, så ble bare historien gjentatt. Det var forståelsen og aksepten av dualiteten, som gjorde forskjellen.
For det første, på den ene siden, hadde jeg fortiden. Erfaringer jeg så på som gode, og dårlige. Valg jeg hadde tatt, som jeg anså som bra eller dårlige. Ting jeg angret og ting jeg ikke angret. I enhver bedømmelse av min fortid, min historie, hadde jeg lært en "sannhet" og forstått en virkelighet. Selv om jeg mentalt forsøkte å avlære meg disse tingene, med visualisering, eller andre flotte teknikker, som kom i min veg, så var det allikevel disse "sannhetene" jeg hadde lært av mine erfaringer, som bestemte veien videre. Først, når jeg kunne se på disse erfaringene, som kun erfaringer av to like viktige, like verdifulle og like bra energier. At det hele var en lek, en opplevelse, og ikke en læring. Når jeg kunne gi min egen historie den totale aksepten, som fantes tilgjengelig i min egen guddommelige essens. Først da så jeg at disse, dype emosjonelle og mentale sannhetene også var illusjoner som satt fast i dualismen.
Først i denne aksepten kan man også forløse fortiden. Men i dette forsvinner også alt det jeg trodde var meg. Alt det jeg identifiserte meg med og var, som menneske. Dette tar tid, spesielt i en verden som fortsatt fungerer fullt og helt i dualismen. Hvor de aller fleste mennesker også fortsetter å leve i den dualistiske energien og fungerer på denne måten. Det er en total og fullstendig frikobling som menneske. Og den skremmer "livskiten" av oss. Men det er også den eneste muligheten til å koble tilbake til den du egentlig er. Et åndelig vesen av guddommelig natur.
I denne aksepten må jeg også hele tiden, ta i mot medfølelelsen, eller compassion med meg selv. Kjærligheten til alt hva jeg har vært, gjort og sagt, til det jeg er her og nå, og til det jeg kan bli. For å bli noe annet, enn det jeg har vært, for å skape noe nytt i mitt liv, må jeg ikke bare akseptere og gi slipp det som har vært, fortiden, men også den andre siden av mynten, framtiden.
Jeg så i den sammenheng som handlet om motivasjon, hvordan man snakket om å akseptere fortiden, fordi man ikke kunne forandre på den, for å strekke seg mot ny mål i framtiden. På den ene siden, så snakket du om den dualtistisk aksept. Den aksepten jeg snakker om her, kan forandre fortiden. Ikke rent historisk, en vil alltid huske. Men den forandrer essensen og energien i det som skjedde. Og den forvandler og løser opp alle de overbevisningene vi har fått om oss selv, basert på disse erfaringene vi hadde. Og løser opp alle begrensningene de opplevelsene gav oss, emosjonelt og mentalt. Men det nytter ikke å springe fra, eller forløse fortiden, for å hoppe fram i fremtiden. Vi er veldig fremtidsrettet i vår kultur. Det handler om prognoser, målsetninger og visjoner. Vi kaster våre forestillinger inn i framtiden, for å kunne legge tilrette og skape noe nytt og bedre hele tiden. Det første problemet med dette, er det jeg har nevnt om at vi sitter fast i fortiden, med våre følelser, tanker og overbevisninger og sannheter. Og det andre problemet er at vi kaster oss inn i framtiden med kontroll og dualistisk forståelse om hva vi vil og ikke vil. Alt vi angriper, vil angripe tilbake. Alt vi vil forandre, vil forandre oss. Det er slik den dualistiske virkligheten fungerer.
Den nye energien, som ikke er dualistisk, fungerer derimot på en helt annen måte. Og den fungerer ikke i framtiden, men kun her og nå. Så utfordringen og oppmuntringen ligger i å gi aksept til alt som har vært, for å så å kunne forløse og gi slipp på fortiden. Gi aksept til framtiden alt som kan og ikke kan skje. Og rett og slett samle seg sammen, slutte fred med alle aspekter av seg selv, all frykt for hva som kan komme, eller gi slipp på alle forventninger, ønske om kontroll og mål med framtiden. Samle seg til å bli hel, her og nå. Som menneske, som Gud og som en åndelig sjel av evig og fullstendig natur. Her og nå, ta imot og velge generelt en åpen mulighet.

Jeg kan vel ikke si noe annet, enn at dette ikke er helt lett. På samme tid, opplever jeg også enkelheten når jeg bit for bit, gir slipp og på samme tid integrerer nye aspekter av meg selv og mitt eget liv. Jeg slutter fred med meg selv. Det er ikke bare det at jeg ikke lenger orker å kjempe i dette livet. Men jeg erfarer, opplever og lever mer og mer i fred. Uten kamp mot kroppen, dens smerter, såkalte svakheter eller mangler. Jeg tror det klarer seg veldig mye bedre uten min kontroll, selvdisiplin, press og forventninger og krav. Den er forunderlig fantastisk og trenger bare litt tid til å komme i balanse. Jeg er ikke lenger i kamp om penger, mangler og mot fattigdom. Og jeg har blitt rik, har alt jeg trenger, og som oftest veldig mye mer. Jeg holder på med å slutte fred med verden rundt meg, og hvordan den fungerer med sine krav, regler og dualisme. For jeg ser at også andre trenger å gå veien med å erfare og samle sine "sannheter" og overbevisninger. Og når andre har fått nok, ikke orker mer, eller er mette på sannhetene og løgnene. Så finnes det en annen vei, i fredens bevissthet og på akseptens stier.

Min dyrebare sjel

Var på kino her om dagen, og så Det gylne kompasset.

Filmen rørte meg dypt og inderlig. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det. Det handlet om frihet, men også om den inderlige kontakten og trusselen mot den samme, som jeg har og kan ha med min egen sjel.

I filmen, som var av fantasi sjangeren, så hadde menneskene daimoner. Det var vesener i dyre form, som hos barna kunne forandre seg, men hos voksne var konstante.

Det fantes et styre, Magistratet som trodde på at menneskene hadde falt fra. Trusselen mot deres makt, var noe de kalt støv. Det som de trodde gjorde menneskene ulykkelige, ulydige og opprørske. Løsningen de hadde var å kidnappe barn, og kutte kontakten mellom dem og deres daimon. Barna skulle da bli "lykkelige".

Det er så nære. Når jeg ser rundt meg. Lest litt om globalisering og de menneskelige konsekvensene. Min fortid innenfor kristendommen og den hjernevasken vi blir daglig utsatt for. Til å bli lydige arbeidere og forbrukere. Fryktsomme for alt og alle og ikke minst for død og såkalt fattigdom. Hvor sjeleløst vi springer i hamsterhjulet, for å få dekket vår behov, lyster og begjær. Fylle tomheten med alt vi kan sluke, kjøpe og bruke.

Når bare, kun ene og alene det er vår egen sjel, kontakt og aksept av oss selv, som kan fylle den kontakten. Hvordan vi i dette forholdet til oss selv, blir behovsløse, upåvirkelige og fullstendig. OG ikke minst tilstede i oss selv. Ikke langt der ute.

I filmen ble det kamper og bråk, jeg tror at i virkeligeheten så er det valg som gjelder. Jeg velger meg selv. Ikke kun mine roller, identiteter, min frykt og drama. Ikke kun det menneske som ble født for førti år siden. Men hele meg. Alt det jeg glemte og ikke kunne ta med meg hit. Alt det jeg ikke kan mentalt kontrollere og styre ut fra min frykt eller begrensede kunnskap. Alt det store flerdimensjonelle og ubegrensede i min guddommelige sjel.

JEG ER GUD OGSÅ.

Identitet

Ble sittende å studere litt sammen med en venninne som går på lærerskolen. Vi leste om habitus, eller de vanene og sosiale spillereglene som vi alle har innbakt i oss. Det var mye interessant skrevet om dette emnet. Etterhvert sto det også om identitet. Hvordan mange knytter sin identitet opp til sin habitus, sånn nesten helt ubevisst. Det virket som selv de med sterk identitets opplevelse, også gjorde dette. Det var bare mer ubevissst. Så de trodde de var mer eller mindre upåvirket av andre.

Jeg vet jeg er påvirkelig. Jeg vet min identitet alltid har velet litt rundt i møte med andre. Men jeg vet også, etterhvert, at jeg er ikke min identitet. Det er en maske, skapt i samspill med andre. Det er noe dypere. Noe som selv ikke tanken kan begripe.

Jo mer jeg forsøker å holde fast på en identitets følelse, jo mindre er jeg alt jeg er.

Jeg er ikke det som skjedde. Så lenge jeg er frustrert over, angrer eller sint på meg selv eller andre, for noe som har hendt meg. Så lenge vil også det binde meg fast til det. Det vil skape min identitet. "Sånn er det bare, Sånn er jeg"

Jeg har også sett, at når jeg helt uforbeholdent våger å akseptere det som var, den identiteten jeg hadde, og alt jeg gjorde, uten fordømmelse. Så kan jeg også gi slipp på det.

Jeg kan være alt som er.