Aksept

Jeg har så mange opplevelser omkring dette ordet aksept. Jeg vet det ofte blir misforstått, eller kanskje forstått utifra den bevisstheten og den allmenne godtatte forståelsen som finnes. Det er en aksept man på en måte, finner seg i, fordi man ikke kan gjøre noe annet. Tåler eller rett og slett gir opp. Men det er ikke den typen aksept jeg vil skrive om her. Alt går tilbake til hvem vi innerst inne tror vi er. Enten det er meningsløse høyerestående dyr, som bare er her av en tilfeldighet, for å formere oss. Eller vi er som sandkorn på stranden, skapt av en allmektig Gud, som sikkert har en plan med det hele. En plan vi aldri kan forstå, mye mindre påvirke. I slike scenarier, blir dette med aksept en oppgitthet, eller overgitthet til skjebnen, eller tilfeldighetenes spill.
Om det er som mange heller opplever i dag. En dyp hukommelse langt bortenfor hjernecellenes og den fysiske bevissthetens evne. En begynnende oppvåkning til at vi er selv representant for denne skapelse kraften, og vi skaper selv våre egne liv, alene, og i forhold til andre.
Det er her den totalt forvandlende og forløsende aksepten kommer inn.
Aksepten som bærer i seg erindringen om noe mer enn denne fysiske tilværelsen. En aksept som ikke baseres på erfaringer eller emosjoner. Men som settes igang av et valg.
Lenge har jeg levd livet, som en kamp. En kamp for å bli noe, være noe, bli anerkjent av andre som noe. En kamp mot meg selv. Opplevde vel mest at jeg var den tapende parten. Offeret. Og jeg holdt fast på det lenge etter at jeg på påminnet om andre muligheter. Det var min beskyttelse. Beskyttelse mot kravene jeg opplevde verden møtte meg med. Krav om å lykkes, og bli noe, og klare seg. Alt var en kamp.
Først og fremst, selv om jeg så spor og tendenser til denne evige krigen rundt meg i denne verden, så var det vel min egen indre kamp. Men jeg fant lite som kunne oppmuntre meg, eller hjelpe meg til å slutte fred med meg selv.
Det var kamp mot kroppen. Enten jeg var syk, og frustrert over hvordan kroppen herjet med meg. Eller det var alt jeg skulle kjempe mot kroppen for å forandre den. Gå ned i vekt, bli mer i form, selvdisiplin eller viljestyrke for å nå visse mål. Eller selvforakten for at jeg ikke klarte og få kontroll over kroppens begjær og lyster. Jeg var i krig mot kroppen.
Vi er ikke så flinke med å bruke kraftige ord i vårt samfunn. Ord som krig og kamp er store skremmende ord. Men jeg finner ingen andre. Når jeg ser idretten, eller sunnhetsidealer. Ord som brukes, oppmuntringene, trusselen om en for tidlig død, eller sykdom. Tall og statistikk som legges fram. Det blir bare svart og hvitt. Ondskapens akse og full krigføring.
Det var en kamp for å overleve rent økonomisk. Hver gang pengene tok slutt, før måneden var omme. All frustrasjon når alt som kom inn, var ute, før jeg visste ord av det. Alt det jeg bare måtte ha, når pengene var der, for å overleve rent emosjonelt. Det var en kamp. En krig jeg alltid tapte.
Veien min har vært å sette alt på spissen. Leve slik, at det ikke fantes noen annen mulighet. Lenge brukte jeg den oppgitte aksepten. Orket ikke å kjempe lenger, og gav opp. Men det forandret ingenting egentlig. Drev meg bare dypere ned i håpløshet.
Helt til jeg ble påminnet. Forsiktig dyttet på, for å begynne å våkne fra det marerittet jeg levde i. Forståelsen om dualiteten, og hvordan den fungerte.
Å leve som menneske nå, og som vi alltid har levd, er å leve i dualitetens verden. Det du vil, det du ikke vil. Det som er godt, det som ikke er godt. Svart og hvitt, rett og galt og enten eller. Det er i den vi lærer av erfaringer, som brent barn skyr ilden. Det er slik vi skaper vår framtid. Og enhver ting, sak vesen eller aspekt du kjemper imot, vi kjempe tilbake. Den kan fornektes, benektes, glemmes og tildels kontrolleres. Men den vil alltid ta igjen, komme tilbake og skape problemer. Det er en fysisk realitet. En virkelighet vi kan fornekte, for å skape vårt liv i illusjon om å være positive eller lykkelige. Men den vil og kan ikke forsvinne.
I første rekke vil en slik forståelse om hvordan vi og verden fungerer, bringe håpløshet. Og derfor vil vi helst ikke se det slik. Vi vil tro at vi kan forandre og slippe unna. Men livet og historien kan ikke fortelle oss, at dette er mulig.
Det er her, bevisstheten om hvem vi som mennesker egentlig er, kommer inn. Erindringen om vår guddommelige og skapende essens og vesen. Noe vi har glemt så lenge.
Det finnes, har blitt skapt og utviklet en ny, en annerledes form for energi. Annerledes i forhold til dualismens energi og vesen. Den danner grunnlaget for en ny bevissthet, og totalt nye muligheter, som vi ikke har hatt tilgjengelig før, her på jorden.
I denne nye energien, finnes det også muligheten for å slippe ut av dualitetens kamp mellom det onde og gode, som finnes på ethvert nivå i vår menneskelige bevissthet, og fysiske verden. Denne muligheten heter aksept. Aksept av dualitetens to motsatte energier, som akkurat bare det, to motsatte energier. Ikke rett og galt. Ikke ondt og godt. Men som to sider av samme mynt. Og i å gi denne totale aksepten til dette vi kaller mørke, ondt og galt, så vil dette forvandles. Eller, egentlig er det oss selv som forvandles. Istedenfor å leve et liv i krig mot alt og alle, i oss selv, og mot verden rundt oss. Istedenfor å angripe kroppen med fornektelse, frustrasjon, skuffelser og selvhat, eller gang på gang kjøre hode i veggen fordi man angriper fattigdom og mangler i livet. Gi det, velg det gang på gang, og gi dette aspektet av livet, denne smerten, sykdommen, mangelen eller lysten, en hel og uforbeholden aksept.
Alt begynner med oss selv. Jeg trodde lenge jeg visste hvem jeg var. Jeg var en jente, som var så mange år gammel. Jeg hadde flyttet hit og dit, og opplevde dette og hint. Jeg var min egen historie. Men jeg opplevde også at denne historien bygde på seg, og fanget meg mer og mer. Hver gang jeg møtte en ny situasjon, eller skulle sette meg noen nye mål, så var fortiden, det jeg hadde opplevd, med som grunnlaget for hvordan jeg valgte, eller handlet framover. Ingen av oss går gjennom livet, uten å få noen smeller. Og samme hvor mye jeg brukte min forestilling, eller tanke, for å skape noe nytt og bedre, så endte jeg opp med nye smeller, og skuffelser. Selv når jeg investerte alt jeg hadde av viljestyrke, mental opprydning eller entusiasme og positivitet, så ble bare historien gjentatt. Det var forståelsen og aksepten av dualiteten, som gjorde forskjellen.
For det første, på den ene siden, hadde jeg fortiden. Erfaringer jeg så på som gode, og dårlige. Valg jeg hadde tatt, som jeg anså som bra eller dårlige. Ting jeg angret og ting jeg ikke angret. I enhver bedømmelse av min fortid, min historie, hadde jeg lært en "sannhet" og forstått en virkelighet. Selv om jeg mentalt forsøkte å avlære meg disse tingene, med visualisering, eller andre flotte teknikker, som kom i min veg, så var det allikevel disse "sannhetene" jeg hadde lært av mine erfaringer, som bestemte veien videre. Først, når jeg kunne se på disse erfaringene, som kun erfaringer av to like viktige, like verdifulle og like bra energier. At det hele var en lek, en opplevelse, og ikke en læring. Når jeg kunne gi min egen historie den totale aksepten, som fantes tilgjengelig i min egen guddommelige essens. Først da så jeg at disse, dype emosjonelle og mentale sannhetene også var illusjoner som satt fast i dualismen.
Først i denne aksepten kan man også forløse fortiden. Men i dette forsvinner også alt det jeg trodde var meg. Alt det jeg identifiserte meg med og var, som menneske. Dette tar tid, spesielt i en verden som fortsatt fungerer fullt og helt i dualismen. Hvor de aller fleste mennesker også fortsetter å leve i den dualistiske energien og fungerer på denne måten. Det er en total og fullstendig frikobling som menneske. Og den skremmer "livskiten" av oss. Men det er også den eneste muligheten til å koble tilbake til den du egentlig er. Et åndelig vesen av guddommelig natur.
I denne aksepten må jeg også hele tiden, ta i mot medfølelelsen, eller compassion med meg selv. Kjærligheten til alt hva jeg har vært, gjort og sagt, til det jeg er her og nå, og til det jeg kan bli. For å bli noe annet, enn det jeg har vært, for å skape noe nytt i mitt liv, må jeg ikke bare akseptere og gi slipp det som har vært, fortiden, men også den andre siden av mynten, framtiden.
Jeg så i den sammenheng som handlet om motivasjon, hvordan man snakket om å akseptere fortiden, fordi man ikke kunne forandre på den, for å strekke seg mot ny mål i framtiden. På den ene siden, så snakket du om den dualtistisk aksept. Den aksepten jeg snakker om her, kan forandre fortiden. Ikke rent historisk, en vil alltid huske. Men den forandrer essensen og energien i det som skjedde. Og den forvandler og løser opp alle de overbevisningene vi har fått om oss selv, basert på disse erfaringene vi hadde. Og løser opp alle begrensningene de opplevelsene gav oss, emosjonelt og mentalt. Men det nytter ikke å springe fra, eller forløse fortiden, for å hoppe fram i fremtiden. Vi er veldig fremtidsrettet i vår kultur. Det handler om prognoser, målsetninger og visjoner. Vi kaster våre forestillinger inn i framtiden, for å kunne legge tilrette og skape noe nytt og bedre hele tiden. Det første problemet med dette, er det jeg har nevnt om at vi sitter fast i fortiden, med våre følelser, tanker og overbevisninger og sannheter. Og det andre problemet er at vi kaster oss inn i framtiden med kontroll og dualistisk forståelse om hva vi vil og ikke vil. Alt vi angriper, vil angripe tilbake. Alt vi vil forandre, vil forandre oss. Det er slik den dualistiske virkligheten fungerer.
Den nye energien, som ikke er dualistisk, fungerer derimot på en helt annen måte. Og den fungerer ikke i framtiden, men kun her og nå. Så utfordringen og oppmuntringen ligger i å gi aksept til alt som har vært, for å så å kunne forløse og gi slipp på fortiden. Gi aksept til framtiden alt som kan og ikke kan skje. Og rett og slett samle seg sammen, slutte fred med alle aspekter av seg selv, all frykt for hva som kan komme, eller gi slipp på alle forventninger, ønske om kontroll og mål med framtiden. Samle seg til å bli hel, her og nå. Som menneske, som Gud og som en åndelig sjel av evig og fullstendig natur. Her og nå, ta imot og velge generelt en åpen mulighet.

Jeg kan vel ikke si noe annet, enn at dette ikke er helt lett. På samme tid, opplever jeg også enkelheten når jeg bit for bit, gir slipp og på samme tid integrerer nye aspekter av meg selv og mitt eget liv. Jeg slutter fred med meg selv. Det er ikke bare det at jeg ikke lenger orker å kjempe i dette livet. Men jeg erfarer, opplever og lever mer og mer i fred. Uten kamp mot kroppen, dens smerter, såkalte svakheter eller mangler. Jeg tror det klarer seg veldig mye bedre uten min kontroll, selvdisiplin, press og forventninger og krav. Den er forunderlig fantastisk og trenger bare litt tid til å komme i balanse. Jeg er ikke lenger i kamp om penger, mangler og mot fattigdom. Og jeg har blitt rik, har alt jeg trenger, og som oftest veldig mye mer. Jeg holder på med å slutte fred med verden rundt meg, og hvordan den fungerer med sine krav, regler og dualisme. For jeg ser at også andre trenger å gå veien med å erfare og samle sine "sannheter" og overbevisninger. Og når andre har fått nok, ikke orker mer, eller er mette på sannhetene og løgnene. Så finnes det en annen vei, i fredens bevissthet og på akseptens stier.