Den frie tanken.

Kan vår tanke, slippes fri fra sine rutiner, mønster, forenklinger og bedømmende forståelse. Fra emosjonell smerte og erfaringer levd?
Er vår hjerne i seg selv, i stand til å bryte ut av sine egne skapte mønster av nevroners tenninger?

Kan vi tenke nytt, eller er det bare videre utvikling av ferdige innlærte metoder?
Så på tv der de påstod at de kunne måle utslaget på en ny tanke. Men så klart....
personen som ble målt, kan ikke plutselig på kommando tenke en ny tanke. Så det de målte, var når personen oppdaget en optisk illusjon. Men kan man virkelig kalle det en ny tanke?

Noe må ut, for å skape plass til noe nytt. Noe må slippes, for å få inn noe nytt.
Et logistikk problem. Hue er fullt av gamle tanker, som følger gamle mønster. Fanget i trossystemer og sannheter vi engang godtok og glemte.

Hva så med den frie assosiasjonen? En freudiansk metode innenfor psykolanalysen.
Brukt for å finne ut det ubevisste i pasienten. Er den da fri, eller er den ennå mer fanget i våre trossystemer.

Selv det vi ser, blir sortert etter vår tro. Så øyet kan se, men på vei helt bak i hjerne, går den igjennom minnesbanken. Så om vi ikke tror på eksistensen av, eller aldri har sett det før, er faren stor, for at det blir utsortert.

Så "tanken er fri" sier noen. Og tenker på at det er noe man kan ha og eie, uten at andre kan nekte en eller straffe en for det.
Men hvor mye påvirker vi ikke hverandres tanker, i familien, gruppen og sammenhenger vi beveger oss i. Kanskje tanken i seg selv er fri, men å uttrykke den er noe helt annet. Og kanskje er ikke tanken i seg selv fri i det hele tatt.

Hva så med fantasien. Den må vel være en fri tanke. Vel, den kan bryte naturlover, og vi kan forestille oss både i tanken og følelsen, at vi flyr. Allikevel sitter tanken fast i hodet, og hodet sitter fast i kroppen. Det blir en fantasi, drevet av både hodet og kroppen, selv når vi "forlater" den.


Er frihet og tanke to ord, man egentlig ikke kan sette sammen? En selvmotsigelse?
Så hvor er friheten, vi lengter etter da?

Der, i øyeblikket, ikke i tanken. Men i å bare være. Ikke hekte seg opp i tankenes spill, henge med i assosiasjoner og fantasi. Men i pusten. Der i tomheten for tanken.
Der sinnet ikke spiller sin evige vals. I nuet. Øyeblikket.
Der vi ikke følger tankens baner i sin egen logikk. Ikke følger og tenker om følelser. Men bare kjenner. Og der, ikke tanken lenger har noe fokus. Plutselig.
Rommet er tomt, slik at det kan boble opp helt nye tanker, fra vårt indre.
Plutselig og uventet. Ikke som en følge av en tankerekke. Intuitivt.
Men kanskje mer en innsikt fra vår høyere bevissthet. Det tanken i seg selv ikke kan produsere eller romme.
En fri tanke, en sannhet som setter fri. En plutselig innsikt.